1.Når kom du første gang til Etiopia og hvorfor?
Jeg kom til Etiopia første gang i 1985 for Redd Barna i forbindelse med sultkatastrofen. Jeg landet med 19 kilo i en ryggsekk, en kontrakt på 10 måneder i lomma og kjente ingen. Da jeg forlot landet 11 år etter hadde jeg én kone, to barn, 100 familiemedlemmer, 250 kolleger, 1000 venner og 3 ½ tonn med oppsamlet gods i en container!
2. Hva har du arbeidet med gjennom dine forskjellige opphold i Etiopia?
I Redd Barna-tiden arbeidet jeg de første årene med rehabilitering og langsiktige utviklingstiltak etter sultkatastrofen. Vi satte i gang med utviklingsprosjekter på landsbygda i Bale, Shoa, Wolaita, Kaffa og i Hamer. Dette var bredt anlagte prosjekter med komponenter som helse, utdanning, jordbruk og husdyrhold, mikro-kreditt og utdanning. I tillegg hadde vi byutviklingsprosjekter i flere kebeller i Addis Abeba, samt prosjekter for uledsagede barn i Kaffa, og for gatebarn i Addis Abeba. Redd Barna var på den tiden en av de største operative, internasjonale organisasjoner i Etiopia, med 250 ansatte, og f. eks. en egen park på 30 lastebiler for nødhjelp, eget verksted osv. Så allsidighet var en god egenskap å ha med seg.
På 90 tallet, da jeg tok over som stedlig representant, kom jo store utfordringer i forbindelse med avslutningen av krigen og ikke minst regimeskiftet. Min jobb ble mer å sikre forholdet til myndighetene og finansiering, mens andre tok seg av det operative. Det ble mer bruk for de diplomatiske egenskaper jeg måtte ha.
Siden år 2000 har jeg vært i Fredskorpset, og det blir et par besøk hit i året. I Fredskorpset kan jeg jo tillate meg et mer ”positivt” fokus enn under tiden i Redd Barna. Det stadige problemfokuset på krig og tørke er erstattet med kompetanseutvikling og bygging av dagens og morgendagens ledere. De etiopiske fredskorpsdeltakerne tilhører middelklassen, har utdanning, jobb og hus. Men dette betyr ikke at jeg har glemt hvordan det er å være fattig i Etiopia!
3. Hva er det som gjør at du stadig har kommet tilbake til dette landet?
Den viktigste grunnen er selvfølgelig at jeg giftet meg med Mignot, og vi har bodd her med to barn. Slikt forandrer jo alt, jeg vil ha en relasjon hit resten av livet. Men selv om jeg ikke hadde giftet meg her hadde nok landet også satt dype spor. Det er en slags udefinerbar magi her jeg ikke har opplevd noe annet sted. Hva er det egentlig? Menneskene, smilene, overlevelsesevnen, røkelseslukten under kaffeseremonien, eucalyptuslukten i Entoto? Ikke godt å si.
4. Hvordan vil du beskrive utviklingen i Etiopia fra første gang du kom hit til i dag?
Det er klart at det er meget store forskjeller, spesielt for middelklassen og i byene. Da jeg kom i 1985 var det f. eks. portforbud om natten, bensinrasjonering etter et sinnrikt system, og nesten ikke gatelys. Koreanske neonlys med kommunistmotiv ble tent på visse festkvelder. Da jeg skulle telefonere hjem bestilte jeg samtalen på en sentral; mot et ekspresstillegg kunne man få en garanti på max 4 timer ventetid. Å ha kjøpekort på diplomatbutikken Victory shop var et ettertraktet aktivum. Det var umulig for en vanlig borger å få pass og reise ut uten etter store bestikkelser. Det var et trykk fra Mengisturegimet som fortsatte også i noen år etter regimeskiftet og som jeg opplever ikke er lettet før i de senere år. Jeg reiste rundt i landet i fjor, og merket meg spesielt at det var satset mye på veibygging og på videregående utdanning, og nye bygg skyter opp i sentra. Men i de mer avsides landsbyene hadde tiden stått stille.
Men dette er jo en utvikling som også mange andre land har vært gjennom.
5. Hva mener du er Etiopias største utfordringer i utviklingssammenheng?
Det er utvilsomt å få opp dekningen på og kvaliteten av primære tjenestetilbud på landsbygda, spesielt helsetilbud og grunnskole, samt å sikre tilfredsstillende ernæring for den fattige befolkningen. Det er en imponerende økonomisk veksttakt for landet som helhet, men befolkningsveksten er også voldsom. Jeg tror derfor per capita dekningsgraden av essensielle tjenester i mange rurale områder er omtrent som for 20 år siden, og lommer av sult og underernæring finnes stadig. Så kan man si at en av betingelsene for å få til dette er å legge bedre til rette for næringsliv og investeringer. Næringslivet føler ikke i dag tilstrekkelig trygghet for rammebetingelsene.
6. Hvordan og på hvilke områder mener du Norge best kan bidra til etiopisk utviklingspolitikk?
Jeg synes føst og fremst de rike etiopere og middelklassen selv bør ta et større ansvar for utviklingen, og vise mer solidaritet med sine egne fattige. Utvikling som monner er nødt til å komme innenfra. Sett fra de fattiges side er det kanskje bedre om Norge søker å oppmuntre regjeringen til en bedre fordelingspolitikk enn å være så pass fokusert på valg og politisk opposisjon. Men jeg er veldig fornøyd med den satsningen som ambassaden har gjort siste året på å stimulere norsk næringsliv til investeringer. Dette tror jeg er en riktig vei. Og, uansett hvilke tiltak som fremmes må Norge ha en respektfull holdning, og bygge på likeverd og gjensidighet i relasjonen. Den tid er forbi da utviklingsland står med lua i hånda og tar det de får.
7. Hva er det som har gjort sterkest inntrykk på deg i Etiopia?
Jeg har jo levd en god del av mitt voksne liv i Etiopia, så det er en mosaikk av begivenheter og opplevelser på godt og ondt:
Kula som strøk hodet på Mignot i mai 1991 da hun var gravid i 6. måned
Skjønnheten i fjellandskapet rundt Lalibela
Etiopiernes smil, gjestfrihet og avslappede stolthet
Lukten av eukalyptus, røkelse og nybrent kaffe
Å sitte rundt bålet med Hamerne
8. Hvor vil Etiopia være om 10 år fra i dag?
Det er jo et interessant spørsmål også for Norge og andre land. I august var den utbredte oppfatningen at Norges økonomi var uangripelig sunn og velstandsveksten vår kunne bare fortsette. En måned senere er det kun krisedefinisjoner som rår i Norges og verdens offentlighet: Det er finanskrise, miljøkrise, matkrise og terrortrusler. Den globale maktbalansen forandres hver dag, og vestens innflytelse avtar. Så hvordan kan vi spå? Etiopia har levd med permanente krisetilstander de siste 50 år, men landet går likevel videre. Selv om landet naturligvis er påvirket av de internasjonale krisene er landet likevel relativt lite ”globalisert”, og kanskje effekten og svingingene av internasjonale opp og nedgangstider betyr relativt mindre for en bonde i Gojjam enn for vestens innbyggere. Men råvareprisutviklingen betyr naturligvis mye. Det jeg er sikker på er at Etiopia vil bli et stadig sterkere og mer respektert land i Afrika.
9. Hva er de tre viktigste tingene Redd Barna, Fredskorpset og du har oppnådd gjennom ditt virke i Etiopia?
Det er to ting jeg kan i alle fall kan si jeg er virkelig fornøyd med: På 80-tallet introduserte vi formaliserte mikro-kredittsystemer med utgangspunkt i tradisjonelle ikub. Modellen var en tilpasset versjon av Yunus. Det var en direkte fattigdomsrelatert aktivitet som ble veldig godt mottatt og også var en forretningsmessig suksess. I dag nyttes våre kontobøker og andre maler vi utviklet av grupper vi aldri har hørt om, så aktiviteten spredde seg. Som samfunnsforskeren konkluderte etter tre års studier: De fattige har minst penger!
Men minst like viktig er nok det jeg ser av utviklingen av mennesklige ressurser. Vi hadde i Redd Barna en gruppe av 15-20 etiopiske ledere. Etter nedbemanningen av denne organisasjonen har nesten alle disse gått ut og gjort suksess med nye oppgaver og prosjekter, og bidratt til bygging av sitt land. Når jeg treffer disse vil alle føre sin suksess og inspirasjon tilbake til det miljø vi greide å skape i Redd Barna, som fremmet og dyrket nasjonalt lederskap, basert på desentralisering og tillit. Her vil jeg legge til at mye av dette er også Fredskorpsets idé, som jeg arbeider for i dag. Gjennom å oppholde seg et år, arbeide og bo i et annet land, får fredskorpsdeltakerne i tillegg til faglig utbytte også kulturelle impulser, nettverk og et internasjonalt blikk som morgendagens ledere i alle land trenger, ikke minst i Etiopia!