1. Når kom du første gang til Etiopia og hvorfor?
Jeg kom til Etiopia sommeren 1974 sammen med Gudrun, min kone og en datter på knapt 4 mnd. Vi kom som misjonærer for Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og skulle arbeide i Ethiopian Evangelical Church Mekane Yesus(EECMY). Jeg hadde lenge gledet meg til å komme til Etiopia. Samtidig var jeg veldig spent. Kallet til å bli misjonær var for meg grunnet på en opplevelse av Guds kjærlighet og tilgivelse som gav menneskene rett til å være Guds barn uten å prestere sin egen ”hellighet”. Samtidig var det eventyrlyst og idealisme preget av 68-er tankene fra studietiden.
To uker etter vi ankom ble keiseren arrestert og revolusjonens mer blodige sider ble mer og mer synlige.
2. Hva har du arbeidet med gjennom dine forskjellige opphold i Etiopia?
Vi arbeidet i Etiopia perodene 1974 – 1977, 1979 – 1983, 1984 – 1987 og 1997 – 1998.
Først studerte vi amharisk og så ble jeg plassert som ungdomspastor ved Ethiopian Evangelical College som EECMY drev i Debre Zeit. Skolen ble steinet av mobben i byen og stengt i 1975 og elevene sendt hjem. Samtidig skjedde det en politisk reform i landet, nasjonalisering av private boliger utenom den ene som ble brukt til bolig av eierne. Arbeiderne som arbeidet som gartnere og hushjelper i den rikes ekstraboliger ble uten bolig og inntekt. Dette førte til arbeidsledighet og sosial nød. I Debre Zeit var det mange nasjonaliserte boliger/eiendommer. Arbeidet i kirken ble derfor mye sosiale hjelpetiltak.
Samtidig tok generalsekretæren i EECMY initiativet til seminarer om kirkens rolle i samfunnsutviklingen og bevisstgjorde på den måten både de ansatte og grasrota i kirken på det samfunnsmessige ansvar den enkelte hadde i eget lokalsamfunn. Dette lærte jeg utrolig mye av og det preget hele min tid i Etiopia.
Perioden ble avbrutt av at norsk UD ba NLM sende mødre og barn hjem til Norge.
Neste periode ble i Arba Minch. Der var jeg ansvarlig for arbeidet i distriktet og ved senteret til EECMY. Dette var en spennende tid med stenging av kirker, forfølgelse og tortur av kristne, en uke var jeg også arrestert og fikk dele skjebne med menighetens ledere.
Etter to og et halvt år ble jeg plassert som assisterende synodesekretær (generalsekretær) ved EECMY South Synod senter. Dette omfattet den gangen hele sør-Etiopia, med Bale, deler av Oganden, Borana, Sidamo, deler av Arssi og Gamo Gofa. Denne perioden var preget av en bevisst og til dels aggressiv overvåking fra myndighetenes side. Det var angiveri blant kirkens ansatte og synodepresidenten betrodde seg stadig til meg. ”jeg vet ikke hvem jeg kan stole på av de vi har rundt oss”, sa han. Det var spennende og interessante år, en formulering som jeg kan bruke som utlending.
Så var jeg ansvarlig for arbeidet i Dilla-området et år. Deretter ble jeg tillitsmann, stedlig representant for NLM med kontor i Addis Abeba.
3. Hva er det som gjør at du stadig kommer tilbake til dette landet?
Det er det vanskelig å svare på. Men det enkleste er vel å si at jeg er ”bitt av Etiopia”, hva nå det er for noe.
Jeg har opplevde livet og menneskene i Etiopia nært og ekte. Revolusjonen viste menneskenes, både nasjonale og utlendingers, ondskap og godhet. Jeg har opplevd at et av barna våre døde her. Jeg har opplevd å sitte i fengsel sammen med gode etiopiske venner, å høre froskene synge i sivet ved Awasasjøen, historien og kulturen, men ikke minst maten, venneligheten og ektheten hos folket. Vi har fått venner her som har gjort livet uendelig rikt.
Men jeg kan likevel ikke forklare båndene til Etiopia, bare konstatere at de er der. Jeg har vært lenge i Norge, men lengter hele tiden.
4. Hvordan vil du beskrive utviklingen i Etiopia fra første gang du kom hit til i dag?
Etter lang tid i Norge og med forholdsvis sjeldne besøk i det siste, er det vanskelig å beskrive utviklingen. Revolusjonen og krigen med Eritrea preget hele perioden fra -74 til -87. Det var ufrihet for store deler av folket, mye tilfeldig tortur og undertrykkelse, men samtidig var de fattigste litt mindre fattige – relativt sett.
Jeg var i Awasa og hørte fra vinterolympiaden i Sarajevo. Det var flott. Jugoslavia fortonte seg som et flott land. Samtidig opplevde vi undertrykkelse og sterke etniske spenninger.
Nå virker det som det er mye større frihet i Etiopia, det er muligheter til næringsvirksomhet på helt andre premisser enn medlemskap i kommunistpartiet. Det virker også som det er større frihet til organisering av menigheter og frivillige organisasjoner. Samtidig ser det ikke ut til at folket har full politisk frihet. Det er likevel en stor forbedring fra revolusjonens tid.
5. Hva mener du er Etiopias største utfordringer i utviklingssammenheng?
Jeg kan for lite om dette. Når jeg nevnte at jeg fulgte med på olympiaden fra Sarajevo i Etiopia, var det for å gi et lite perspektiv på Etiopias utfordringer. Dersom landet og de ulike folkegruppene tvinges til å holde sammen uten at det skapes en opplevelse av å høre sammen, kan Jugoslavias erfaring bli Etiopias.
Derfor tror jeg at den største utfordringen ligger i å skape en identitet som etiopier samtidig som de ulike folkegrupper kan vedkjenne seg sitt språk og kultur med stolthet og frimodighet. På det grunnlaget vil landet og folket kunne takle de materielle og miljømessige utfordringer solidarisk og dynamisk. Dessuten må befolkningsveksten reduseres og jordfordelingen bli taklet raskt.
6. Hvordan og på hvilke områder mener du Norge best kan bidra til etiopisk utviklingspolitikk?
Norge har en lang og god tradisjon i arbeid med helse, utdanning og jordbruk i Etiopia. Dette kan vi bygge videre på. Vi bør ikke diktere løsninger fundert i politisk korrekthet i Norge, men lytte mer til Etiopia og folkets egen beskrivelse av sine behov. Dessuten har mange frivillige organisasjoner i Norge mye god kompetanse i utvikling av folkebevegelser på grasrota, slikt arbeid vil bety mye for å bygge det sivile samfunn i Etiopia. Norske misjonsorganisasjoner, sammen med organisasjoner fra andre land, har vært med å bygge opp en nasjonal kirke. EECMY er et godt eksempel på det. Denne kirken er landsomfattende og demokratisk.
Demokratiet og pressefriheten i Norge skal vi frimodig fremholde som modell å strekke seg etter. Men vi må la tiden arbeide og ikke være for utålmodige.
7. Hva er det som har gjort sterkest inntrykk på deg i Etiopia?
Hva ordet ”verdighet” betyr har jeg lært av etiopierne. Venneligheten, gjestfriheten og den sunne stolthet om folket er preget av har gjort et sterkt inntrykk. Men like mye møtet med mennesker i lidelse, fattigdom og opplevelse av urettferdighet uttrykker den frimodig og tillitsfull tro på Gud som livgiver og frelser.
Samtidig gjorde revolusjonen sterkt inntrykk. Mennesker som ble maktsyke og utførte onde handlinger for egen makts skyld, og idealistiske mennesker som tålte mye for å bedre kårene til folket. Begge deler opplevde vi samtidig. Kirkeledere som var ubestikkelig og kirkeledere som ikke var det.
Dessuten gjorde det sterkt inntrykk å oppleve nøden, katastrofen og krigen uten at de vestlige mediene brydde seg.
8. Hvor vil Etiopia være om 10 år fra i dag?
Det vet jeg ikke. Landet er flott. Folket, for ikke å si folkene, er flotte. Ressursene er mange. Dette gir landet muligheter til en fin framtid. Men det forutsetter at det skapes bånd og solidaritet mellom de ulike grupper og at det blir en fordeling av godene som demmer opp for frustrasjon og sekterisme.
Etiopia ligger strategisk til og er i fokus både fra vest og øst, muslimer og andre.
9. Hva er de tre viktigste tingene du har oppnådd gjennom ditt virke i Etiopia?
Jeg er stolt over å ha vært med i en nasjonal kirke som er multietnisk og landsomfattende og fungerer demokratisk. Kirken har utviklet seg til en stor folkebevegelse. I revolusjonens tid, med etablering av ”kebeler” og folkekommuner, var det kirkens folk som hadde erfaring med demokrati og som var førende i en demokratisk utvikling.
Dessuten er jeg glad for å ha vært med på prosessen med å utvikle en driftsmodell for sykehusdrift som synes å fungere. De to periodene jeg var stedlig representant for NLM hadde vi forhandlinger om driften av sykehusene. Som ikke-medisiner fikk jeg være med på å gi noen innspill om både økonomi og partnership-tenkning som senere ble videreutviklet.
En av mine sterkeste opplevelser var da tre av kirkens ledere kom til meg for å be om råd i en vanskelig sak. Da opplevde jeg å være en helt naturlig del av kirkens fellesskap og samtidig få bruke mine evner som brobygger.
Personlig spør jeg om jeg har oppnådd noe i det hele tatt. Men jeg har opplevd mye og blitt mye rikere som menneske ved tiden vi fikk i Etiopia. Jeg håper også at noen i Etiopia ble rikere i møte med meg.
Andre synspunkter og kommentarer.
Jeg vil gjerne gi uttrykk for glede over at Norge har en ambassade i Etiopia nå. Det var et savn, særlig i de vanskelige fasene av revolusjonen. I den siste perioden som stedlig representant for NLM på nittitallet opplevde jeg et tett og godt samarbeid med ambassaden. Det betydde mye for arbeidet til misjonærene og mye for meg personlig.