Gjensyn med Etiopia – og noen tanker om ydmykhet

Sist oppdatert: 14.12.2009 // ”Det skulle gå 20 år siden jeg forlot Etiopia, før jeg kom tilbake. Nå som ”reiseleder” for tre entusiastiske folkereportere, og med Redd Barnas stedlige representant i Etiopia gjennom hele 80-tallet, Petter Myhren, som veiviser.” Dette skriver Thore Hem, kronikk og debattredaktør i Bistandsaktuelt.

Endringene i Addis var slående. De første dagene så jeg ikke flere tiggere enn jeg daglig møter i Oslo. Borte var kyrene, eslene og geiteflokkene som i gamle dager drev gjennom bygatene også i sentrum. Mange gater hadde fått ny asfalt – og biltrafikken var stor – og nesten helt lydløs! Stor byggeaktivitet i sentrum. Også den nesten lydløs – bare lydene av menneskelig arbeid med hammer og sag! Jeg brukte 2 timer en kveld på å lete etter gata og huset jeg hadde bodd i. Nytteløst. Og kineserne som vi var fortalt sto bak det meste av anleggsvirksomhet. Hvor var de?

 
Oppe på Piazza, et av de store handlestrøkene i Addis, kjøpte jeg noen sølvanheng som gaver til mine barnebarn og venner. Det var først da jeg kom hjem til Norge, jeg la merke til at disse små smykkene nå var maskinprodusert, som i et vaffeljern! Slik var det ikke før – men dette er vel utvikling?


Vi brukte en dag på tur til Wogda – til et fjellplatå der Redd Barna var svært aktive på 1980-tallet. Folk jublet da de forsto at vi hadde noe med Redd Barna å gjøre. Kanskje var de gode gamle dager på vei tilbake? Tida med stor aktivitet, mye arbeid og mye penger. Da Redd Barna pakket sammen, ble det så stille, sa de. ”Myndighetene vil oss ikke vel, Redd Barna derimot er som vår mor!”  Mon det? Er en slik sammenlikning helt rettferdig? Er det ikke anderledes å styre et land, å treffe de nødvendige beslutninger om hvorledes knappe ressurser skal fordeles – geografisk og mellom sektorer, enn å komme inn utenfra med operasjoner i et lite og velavgrenset område – og til gjengjeld ikke ha noen finansielle begrensninger?


Og hva tenker vi på når vi går rundt og snakker om at ”denne veien bygde vi” og ”denne skolen ble bygget og startet av oss.”  Hva kunne ”vi” om veibygging? Hvorfor må vi underslå at det var etiopierne selv som bygde veien? Og skolen. Og klinikken. Og terrassene. Gjorde vi noe annet enn å komme med penger – og sannsynligvis gripe inn i myndighetenes prioriteringer?

Er det kanskje oss Bertold Brecht sikter til i diktet ”En lesende arbeiders spørsmål”:

 
Hvem bygde Theben med de sju portene?
I bøkene står noen kongenavn..
Har kongene slept på murblokker?
Dette er noe av det jeg tenker på etter å ha hatt min reise tilbake.

Thore Hem

www.reisentilbake.no

 


Del på nettet   |   print