Djiboutis positive økonomiske vekst fortsetter; anslått til 5.2 prosent i 2007/2008. Landet viderefører utnyttelsen av sin strategiske beliggenhet til egen økonomisk og politisk fordel. Grensekonflikten med Eritrea er fortsatt uløst . President Guelleh lykkes godt med å balansere issa/afar-motsetningene i samfunnet. Prosessen from mot presidentvalget i 2011 kan utfordre stabiliteten. Staten genererer inntekter hovedsaklig gjennom havneavgifter for import/eksport til/fra Etiopia og utenlandske militærbaser (Frankrike, USA og Tyskland). Ferdigstillelsen av en ny stor moderne containerhavn og en frihandelssone understøtter den økonomiske veksten og diversifiserer inntektsgrunnlaget. Djibouti spiller en viktig rolle i somalisk politikk og Djibouti- prosessen har endt med presidentskifte og ny regjering. Samarbeidsforholdet til Etiopia er godt.
Innenrikspolitikk. Djibouti har i de senere år maktet å utnytte globale og regionale utviklingstrekk til egen fordel. Konflikten mellom Etiopia og Eritrea har ført nær sagt all import til og eksport fra Etiopia over til Djibouti havn, mens den globale kampen mot terror siden 2002 har gjort Djibouti til et hovedkvarter for antiterror- aktiviteter på Afrikas Horn. Det siste året har også gitt Djibouti en sentral rolle i kampen mot piratvirksomhet. Landets økonomiske vekstrate var for 2008 anslått til 6%. President Guelleh har maktet å skape en sterkere nasjonal konsensus ved å inkorporere og beholde opposisjonspartiet FRUD i sin regjeringskoalisjon og dyktig fordele poster mellom landets dominerende issa-befolkning og landets afar-minoritet. Ved parlamentsvalgene i fjor valgte opposisjonen å boikotte valgene og president Guellehs parti med dets alliansepartnere (regjeringskoalisjonen UMP) har nå full kontroll på alle beslutningsledd i samfunnet.
Økonomisk og politisk makt er imidlertid svært skjevt fordelt. Den somaliske issa-klanen, som president Guelleh tilhører, utgjør en dominerende elite sammen med mange fremtredende afarer. Sammen med landets utenlandske befolkningsgrupper utgjør disse en betydelig middelklasse. Den øvrige befolkningen lever under svært dårlige forhold. President Guellehs regjeringskoalisjon kontrollerer alle de 65 plassene i parlamentet og en majoritet i alle region- og lokalforsamlingene grunnet systemet med enmannskretser.
Det er vanskelig å se reelle utfordrere til president Guelleh og hans koalisjonsregjering Union pour la Majorité Présidentielle (UMP) etter at presidentvalget i 2005, lokalvalgene i 2006 og parlamentsvalgene i 2008 har gitt UMP fullstendig kontroll. Opposisjonen er svak og splittet, og klanstilhørighet er langt viktigere enn partitilhørighet. Sterke patron/klient forhold gjør at president Guelleh vil sitte trygt til presidentvalget i 2011. Presidenten har ved hjelp av sikkerhetsstyrkers kontroll samt fullstendig statskontrollerte medier maktet å svekke opposisjonen – inkludert den islamsk baserte motstanden mot regjeringens vennligsinnede politikk ovenfor USA og den amerikanske militærbasen i landet. Mindre opprørgrupper blant befolkningen i nord kan bli mer aktive fremover, men utgjør per i dag ingen trussel snarere en irritasjon. Uten støtte utenfra vil de vanskelig få noen betydning. Djibouti frykter imidlertid at grensekonflikten med Eritrea ved Ras Doumeira kan friste Eritrea til å støtte Afar-grupper militært.
Etter at den væpnede opposisjonen blant afarene (opprørsbevegelsen FRUD) ble avsluttet gjennom en fredsavtale i 2001og FRUD sluttet seg til UMP, har landet opplevd fred og en positiv økonomisk utvikling. Opposisjonsalliansen Union pour l'alternance Démocratique (UAD) kritiserer regjeringen for å innskrenke opposisjonens operasjonsmuligheter og trakk seg på dette grunnlag fra parlamentsvalget i februar 2008. Dersom FRUD skulle forlate regjeringen og slutte seg til opposisjonen kan dette forrykke balansen til opposisjonens fordel. Det begrensede rom for opposisjonen og regjeringens vilje til å ta harde midler i bruk, begrenser imidlertid opposisjonens organisasjonsmuligheter.
Ved at veteranopposisjonspolitikeren Ahmed Dini døde i 2004 er president Guelleh nå nærmest enerådende i det politiske felt. I 2011 løper imidlertid Guellehs andre periode i presidentstolen ut og han kan ikke fortsette; med mindre grunnloven endres. Ingen etterfølgere synes å ha utpekt seg og det kan være grunn til å følge nøye hvorvidt Guelleh vil søke å endre grunnloven. Dersom det ikke blir en grunnlovsendring er det to kandidater som utpeker seg. Hassan Said Kare, leder for etterretningen, sikkerhetsrådgiver og leder for de militære tjenester (den stilling Guelleh selv hadde før han ble president), og Ismail Tani, tidligere cheif of staff for Gulleh og fra 2008 har han vært ”Secretary General” for presidenten. Det spekuleres også i om president Gullehs kone vil stille som presidentkandidat.
Økonomi. Den årlige økonomiske veksten har i de siste årene ligget på rundt 5 prosent. Utenlandsinvesteringer fra Dubai og andre deler av den arabiske verden er store og det er en betydelig optimisme og framtidstro i hovedstaden. Havneavgifter og de utenlandske militærbasene er bærebjelkene i Djiboutis økonomi. USA ser Djibouti som et eksempel på et stabilt muslimsk land med et relativt demokratisk system i et ellers urolig hjørne av verden. Etter at ideen om opprettelsen av AFRICOM ble skrinlagt utvider USA sin tilstedeværelse i Djibouti med mer faste installasjoner for Combines Joint Task Force Horn of Afica Command (JTF- HOA). Dette har positiv betydning for økonomien i landet.
Siden 1998 har Etiopia måttet basere sin eksport og import hovedsaklig på Djibouti havn, som utgjør hele 85 % av havneaktiviteten på Djiboutis containerterminal. Dette har bidratt til et oppsving i Djiboutis økonomi. Ferdigstillingen av et nytt havneanlegg i Doraleh (en stor og moderne containerterminal) bidrar til styrking av den djiboutiske økonomi. Dubai Free Ports har inngått en 20 års avtale med Djibouti om drift av havnen. Denne nye dypvannshavnen har lavere skatter og avgifter og det er etablert en ”free trade zone”. Dubai Free Ports vil avlaste Dubai port for handel til både Afrika og den arabiske halvøy og gjøre Djibouti til en betydelig omlastningshavn for transport til hele øst-Afrika og deler av den arabiske halvøy. Dette styrker Djiboutis havns posisjon i området betydelig (”first port of call in the Indian Ocean coast”). En ny olje- og gass terminal har vært i drift fra 2006 og en oljeledning fra Djibouti til Addis Abeba er under utredning. Djibouti har en 20 års avtale med Etiopia som gir Etiopia utvidede rettigheter mht. videretransport av gods fra Djibouti. Disse avtalene har gitt landet større sikkerhet og langsiktig økonomisk trygghet.
Samarbeidet med Etiopia om å knytte landet opp til det etiopiske strømnettet er i gang med støtte fra Afrikabanken. Planene for utvikling av geotermal energi i samarbeid med Island ville kunne spare landet for store summer ved å erstatte oljefyrte el-verk med billigere etiopisk vannkraft og geotermal energi.
Nødvendig oppgradering av jernbanen (Chemin de fer Djibouti-Ethiopien) mellom de to land har falt i grus. En viss oppgradering av jernbanen er i gang, men sammenbruddet i en avtale med et selskap fra Kuwait ser ut til å ha falt i fisk.
Utbyggingen av det store luksushotellet Kempinski har åpnet for større turisttrafikk til landet med dykking og sjøsport og besøk bl.a. til landets unike saltsjø 150 muh ved Lac Asal, som turistattraksjoner i et høyprismarked. Enkelte reiseselskaper vurderer p.t. markedet og hotellet har tiltrukket seg større konferansevirksomhet, herunder for fredsprosessen i Somalia.
Fattigdommen i Djibouti er fortsatt omfattende, særlig blant landets pastoralister. Landet har så godt som ingen naturressurser å trekke på. Utilstrekkelig nedbørsmengder vanskeliggjør landbruk, og Djibouti importerer derfor det meste av matvareproduktene. Djibouti tilhører de såkalte minst utviklede landene og er rangert som nr. 149 av 177 i Human Development Report 2007. Avtaler med Etiopia og Sudan om bruk av landbruksjord til dyrking av hvete og durra inngått, men ennå ikke i drift.
Arbeidsledighet på ca 60 prosent er fortsatt en stor utfordring for landet, og staten bruker halvparten av sine inntekter på lønnsutgifter. To tredjedeler av Djiboutis innbyggere bor i hovedstaden, mens de resterende stort sett er nomader.
Djibouti har lenge hatt et anstrengt forhold til IMF. En treårig såkalt Poverty Reduction and Growth Facility, PRGF kom imidlertid endelig på plass i 2008. Med havnen og de utenlandske militærbasene som genererer betydelige inntekter, ser fremtidsutsiktene for økonomien lovende ut. Amerikansk støtte overfor IMF og Verdensbanken etter de amerikanske militære etableringene i landet, ligger antakelig bak det bedrede forholdet til IMF. Djibouti ligger på 105 plass på Transparency Internationals Perception Index for 2007.
Flyktninger fra Etiopia og Somalia. UNHCR har lagt ned en flyktningleir (Hol Hol) og administrerer nå kun flyktningleiren i Ali Addeh. Det er i dag registrert 8924 flyktninger i Djibouti, hvorav om lag 5000 av disse er fra Somalia. Mellom 1000 og 1500 er fra Etiopia, hvorav en stor andel har vært i landet siden Derg- regimet. I senere år har det kommet et antall Oromoer (i hovedsak med OLF- sympatier) samt studenter som flyktet etter valget i 2005. I tillegg har UNHCR registrert flere eritreere samt yemenitter. Flertallet av de somaliske flyktningene kommer fra sør- og sentral Somalia, og har kommet til Djibouti gjennom Somaliland. Etter bombingen av Hargeisa i oktober 2008 flyttet den internasjonale tilstedeværelsen ut. Dette har ført til betraktelig mindre støtte til flyktninger og internt fordrevne, og flere har derfor valgt å bevege seg over grensen til Djibouti. De om lag 5000 somaliere fra sør- Somalia, kan ikke repatrieres før sikkerhetssituasjonen i disse områdene bedres. Somaliere fra Ogaden aksepteres ikke som flyktninger av myndighetene av frykt for masseflukt til Djibouti (men UNHCR registrerer disse).
Utenrikspolitikk . Djiboutis forhold til Frankrike er meget nært både politisk og økonomisk, og Djiboutis offisielle språk er fransk. Om lag 8000 franskmenn bor nå i landet. En forsvarsavtale fra 1977 forplikter Frankrike til å forsvare Djibouti. Frankrike er nå bekymret for sitt ansvar pga. Eritreas grensekrenkelse i Ras Doumeira. Frankrikes største militærbase i Afrika ligger i Djibouti og består av om lag 2800 soldater. Frankrike er et sentralt giverland, og det er anslått at den franske militærbasen i landet alene gir Djibouti inntekter på om lag USD 150 millioner årlig.
Forholdet til USA blir stadig viktigere. Kampen mot terrorisme, og i den senere tid piratvirksomhet, har gjort Djibouti til en svært interessant samarbeidspartner for USA. Fra sin 2500 mann sterke militærbase i landet, Combined Joint Task Force- Horn of Africa, utfører USA militære operasjoner i Somalia og driver omfattende kapasitetsbygging i Djibouti (hær og marine) samt i en rekke øst-afrikanske land og øystater i det indiske hav samt i Yemen. CJTF-HOA bygges nå opp med sikte på en mer permanent tilstedeværelse etter at AFRICOMs plassering i Afrika ble skrinlagt. Videre har om lag 800 marinetropper fra Tyskland, om lag 200 fra Italia samt det spanske luftvåpenet base i Djibouti. IMO planlegger opprettelsen av et treningssenter i Djibouti.
Djibouti er igjen kommet i det internasjonale samfunns søkelys gjennom Djibouti- prosessen for Somalia, som endte med en ny regjering i midten av februar i år. Djibouti har spilt en aktiv rolle sammen med FN for å få denne prosessen på plass. Djibouti har dessuten styrket relasjonene til Somaliland, som nå er meget godt. Forholdet til Etiopia er også meget godt og Etiopias avhengighet av havna har ført landene nærmere hverandre. En rekke bilaterale avtaler om transport er inngått. Samarbeid om å knytte Djiboutis strømforsyning opp mot det etiopiske nett for overførsel av etiopisk overskuddskraft er godt i gang. Også i Somalia- politikken, som tidligere har vært et ømt punkt, samarbeider nå Djibouti og Etiopia godt. Forholdet til Eritrea er fortsatt meget anstrengt etter Eritreas grensekrenkelser i Ras Doumeira tidligere i fjor. President Guelleh er fortsatt sterkt fordømmende til Eritreas negative rolle i regionen og frykter at Eritreas militære aktiviteter ved Bab el Mandeb stredet utgjør en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. FNs Sikkerhetsråd forventes om kort tid å ville følge opp sin resolusjon som ber Eritrea trekke sitt militære nærvær ved grensen. Et samarbeid mellom Eritrea og Iran skaper redsel i Djibouti for at Bab el Mandeb- stredet skal trekkes inn i storpolitiske spill.
Djibouti regner seg som et arabisk land, og spiller en aktiv rolle i Den arabiske liga og i den islamske kongress (OIC). Flere arabiske selskap er viktige aktører i Djibouti. Det viktigste eksempel er Dubai Ports International som har kontrakter på driften av Djiboutis havner (se over) og internasjonale flyplass for de neste 20 årene. Et selskap fra Kuwait vurderer å investere i en oljeledning til Addis Abeba. Myndighetene inngikk sent i 2004 en handelsavtale med Iran som også vil finansiere byggingen av et nytt parlamentsbygg i landet. Både president Guelleh og utenriksminister Youssouf har besøk Iran. De økonomiske og sosiale relasjonene til Yemen er svært gode, bl.a. som følge av den betydelige yemenittiske kontingenten som bor i Djibouti og Yemen er entusiastiske til ideen om en bro mellom de to land. Samarbeidet mellom de to land spenner vidt fra handel til telekommunikasjon, kultur og energi.
Kina har de siste årene styrket sine politiske og handelsmessige forbindelser med Djibouti. Samhandelen mellom de to landene har økt betydelig de siste årene, men er allikevel relativt beskjeden.
Djibouti huser den sub- regionale organisasjonen IGAD (Inter-Governmental Authority on Development). IGAD er en samarbeidsorganisasjon for Sudan, Somalia, Kenya, Uganda, Etiopia, samt Djibouti (Eritrea suspenderte sitt medlemskap i april 2007). Til tross for et svakt utbygget sekretariat har IGAD vært en svært sentral aktør i fredsprosessene for Somalia og Sudan. IGADs hovedfokus har nå rettet seg mot organisasjonens satsning på early warning (CEWARN) og antiterrorisme (ICPAT), sistnevnte støttet av Norge. Med ny eksekutivsekretær satser nå IGAD på en stor revitalisering av organisasjonen for økonomisk integrasjon og infrastruktursamarbeid.
Bilaterale forbindelser. De bilaterale forbindelsene mellom Norge og Djibouti er meget begrensede. Det norske politiske engasjementet i landet knytter seg hovedsakelig til landets rolle som vertsland for IGAD-sekretariatet og samarbeid for fred i Somalia. Det er intet bilateralt bistandssamarbeid mellom Norge og Djibouti, men Norge har gitt støtte til Djibouti gjennom regionale FN-fond, herunder til tiltak mot kjønnslemlestelse gjennom UNICEF. Samhandelen mellom Norge og Djibouti er minimal, men norske skip anløper regelmessig Djibouti. Norske interesser ivaretas av ambassaden i Addis Abeba og det norske honorære konsulatet i Djibouti. Djiboutis daværende utenriksminister Ali Abdi Farah (nå Kommunikasjons-og kulturminister) hadde samtaler med daværende utenriksminister Petersen under et besøk i Norge 17. august 2004. Under AUs toppmøter har det vært regelmessig kontakt mellom Djibouti og Norge siden 1999, senest under AU- toppmøtet i Addis Abeba i januar i år.
Djibouti har anmodet om støtte til lovgivning knyttet til fremtidig oljevirksomhet og PETRAD kurs. En avtale om retur av avviste asylsøkerer er på et tidlig forhandlingstrinn.